Hvordan fungerer Alexanderteknikken?

I forrige blogginnlegg skrev jeg at Alexanderteknikken er et hjelpemiddel til å forbedre måten vi beveger oss på. Men hvordan virker teknikken? Hvordan kan vi sørge for at bevegelsene blir best mulig?

Gode bevegelser avhenger av god organisering av muskelskjelettsystemet i forhold til tyngdekrafta. Er organiseringen dårlig må vi bruke unødvendig med krefter for å holde oss oppreist og balansert. Kroppen blir som et sykkeldekk med for lite luft. Forutsetningene for bevegelse blir dårligere og alt blir tyngre.

Jeg skrev også i forrige blogginnlegg at Alexanderteknikken i all enkelthet går ut på å unngå å skvise kroppen. Unødvendig muskelspenning har, i tillegg til å være uheldig i seg selv, som konsekvens at prosessen med å organisere muskelskjelettsystemet forstyrres. Det samme skjer om vi har for lite spenning, om vi kollapser og synker sammen. Min erfaring er at folk flest gjør begge deler på en gang, spenner seg noen steder og kollapser andre steder. Du kan sammenligne det med en ustemt gitar som har noen strenger som må slakkes og andre som trenger mer spenning. Hvordan kan vi «stemme» kroppen?

Tenke retning 
Om vi kollapser eller spenner oss er effekten noe av det samme – vi blir kortere. Kroppen fungerer best om musklene har mulighet til å være relativt lange når de arbeider. Da er de mest effektive og samspillet mellom muskler, knokler og bindevev fungerer mest optimalt. Vi må derfor unngå å bli kortere, eller som sagt unngå å skvise kroppen. I Alexanderteknikken gjør vi dette ved prosessen vi kaller å tenke «retning». Vi gir preventive signaler til musklene ved å tenke en indre retning for kroppen. Den mest vanlige beskrivelsen er: å la hodet gå fram og opp slik at ryggen kan bli lengre og bredere. 

Vi forsøker altså ikke å endre bevegelser direkte, men gjør det indirekte ved å endre måten å tenke på. Grunnen er at hver eneste gang du velger å bevege deg vil du sette igang din vanlige måte å organisere deg selv på i forhold til tyngdekrafta. Tyngdekrafta er jo der hele tiden, så den vanen er vanskelige å komme unna. Du kan derfor ikke gjøre noe for å skape endring. Du må kunne la være å gjøre noe. 

Å stoppe
Hver gang vi bestemmer oss for å gjøre en bevegelse, stor eller liten, må hjernen beregne hvilken konsekvensens det vil ha for balansen. Det vi må gjøre for å sikre en annen respons er å stoppe, vente, og ta tid til å tenke retning før bevegelsen. Sagt på en annen måte handler Alexanderteknikken om å stoppe og tenke seg om.

Vanligvis er det slik at vi har unødvendig aktivitet i muskulaturen selv når vi er i ro. Vi gjør noe unødvendig uten at vi er klar over det. Vi er ikke i nøytral. Det er ikke det beste utgangspunktet for bevegelse. Mye av arbeidet med Alexanderteknikken går derfor ut på å gjøre stadig mindre. Ved å å finne ut hva vi gjør, og så slutte med det, kan vi falle til ro og komme til et nøytralt utgangspunkt.

Disse to mentale prosessene, å stoppe og å tenke retning utgjør de praktiske elementene av Alexanderteknikken. I tillegg finnes noen flere prinsipper det er nyttig å kjenne. De to viktigste skal jeg skrive om i neste blogginnlegg.


Relaterte blogginnlegg

Hva er Alexanderteknikk?

En enkel forklaring