lørdag 27. august 2016

Dype nakkemuskler

Jeg skrev forrige gang at forholdet mellom hodet og kroppen har stor innflytelse på organiseringen av muskelskjelett-systemet. Forholdet mellom hode, nakken og ryggen blir i Alexanderteknikken gjerne kalt «the primary control». Alexander sa selv i et av sine foredrag: 
... if we get the right direction from this primary control, the control of the rest of the organism is a simple matter (Alexander 1995 s 148).
Alexander overdrev en smule den gangen. I praksis er det ikke alltid så enkelt. I bøkene han skrev er han mer nyansert, og med årene forandret han definisjonen av hva som utgjør «the primary control». Selv i dag er det ikke full enighet om hva som ligger i begrepet.

En av Alexanders elever og tilhengere var legen Andrew Murdoch. Han mente de dype nakkemusklene som forbinder hodet med de to øverste nakkevirvlene var nøkkelen i en slik «primary control». (Her er bilde av noen av dem) I en artikkel fra 1937 skriver han : 
I suggest that these muscles are the primary movers of the cranial globe and constitue the primary mechanism used in the control of ourselves. I submit that these movements should be primary, and being due to the action of voluntary muscles are therefore under control, so that their use establishes a mechanism man can use for conditioning his muscular reflexes ... (Murdoch 2015 s 255).
Du kan få inntrykk av at primary control går ut på å kontrollere de dype nakkemusklene spesifikt og direkte. Det er ikke slik det fungerer. Men Murdoch er inne på noe. 

Det Murdoch antagelig ikke visste den gang var at de dype nakkemusklene som er med på å balansere hodet er blant de mest følsomme i hele kroppen. Så og si alle muskler i kroppen inneholder sanseorganer kalt muskelspoler som registerer strekk i musklene. Muskler som styrer bevegelser med høy presisjon har høy tetthet av muskelspoler, som for eksempel muskler i hendene, i øynene, og i nakken.

En svensk lege som forsket på nakkerelatert svimmelhet foreslo å beskrive hodet som en otolitt (Karlberg 1995). Otolitter er krystaller i ørelabyrinten. Når du beveger hodet påvirker krystallene følehår og utløser nervesignaler. Signalene gir informasjon om hodets posisjon og bevegelse. På samme måte forteller signaler fra de dype nakkemusklene om hodets bevegelse og stilling i forhold til ryggsøyla.

Murdoch beskrev de små indre nakkemusklene som fingre som holder og beveger hodeskallen. Han kalte dem "handmaids of the cranial globe". (Min anatomilærer fortalte oss at det var kineserne som brukte dette uttrykket, men det har jeg ikke klart å verifisere*).

Hvis du legger en gjenstand på fingertuppene, f.eks ei bok, og beveger deg rundt i rommet, vil du kjenne de små bevegelsene mellom gjenstanden og fingertuppene. Slike små bevegelser må av nødvendighet også finne sted mellom nakken og hodet ditt.

Forskning tyder på at sanseinformasjon fra nakkemusklene spiller en viktig rolle for balanseprosessene og er et element i det noen har kalt «The Head-Neck Sensory Motor System».
Kontroll i Alexanderteknikken er alltid indirekte, og «control» i «primary control» går ut på å ikke forstyrre hode-nakke-systemets funksjon.

Nylig kom jeg over et leserbrev i tidsskriftet for Den Norsk Legeforening fra den tid slyngebehandling var relativt nytt innen fysioterapi. Legen gir i brevet eksempler på pasienter som har blitt bedre gjennom slyngebehandling og skriver videre:
Mange pasienter med kroniske nakkeplager lider antakelig av muskulær ubalanse og vil kunne ha god nytte av slik stabiliserende behandling. [...] Jeg foreslår å innføre begrepet 'reaktivering av dype nakkemuskler' i fysioterapien. Det er tydeligvis ulike metoder for å oppnå dette (Wiig 2005).
Murdoch er inne på en lignende tanke allerede i 1937: 
... the technique is just such as to re-educate the primary control to correct use by inhibiting the wrongly directed activity of the large neck muscles which allows the sup-occipital group to be re-educated to their primary and original function (Murdoch 2015 s 261).
Forskjellen på slyngebehandling og Alexanderteknikk (rent bortsett fra at Alexanderteknikk ikke er terapi), er at i Alexanderteknikk-undervisningen brukes lett berøring mens eleven utfører vanlige aktiviteter. Etterhvert er det eleven selv som skal kunne sørge for ikke å forstyrre hode-nakke-dynamikken. 
Enkelte ganger trenger «the head-neck sensory motor system» større utfordring i form av fysisk aktivitet for å stimuleres til reorganisering. Men stort sett er normal aktivitet tilstrekkelig. Alexanderteknikken er derfor både mer praktisk anvendelig og mer sofistikert.

*Murdoch feilsiterer en Dr Cave ved Royal College of Surgeons' Museum i Edinburgh som bruker uttrykket «handmaids of the cranial globe», men da om de to øverste nakkevirvlene, atlas og axis. 


Relaterte blogginnlegg:


Litteratur:
Alexander, Frederick Matthias. 1995. Articles and Lectures. Mouritz.
Karlberg, Michael. 1995. The Neck and Human Balance. A Clinical and experimental Approach to 'Cervical Vertigo'. Universitetssykehuset i Lund. 
Murdoch, Andrew. 2015 (1937). The Function of the Sub-Occipitals – The Key to Posture, Use and Functioning. I: Fischer (red) A Means to an End. Mouritz.
Wiig, E. 2005. «Reaktivering av dype nakkemuskler». Tidsskrift for Den norske legeforening; 125:68.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar