tirsdag 14. mars 2017

Bakoverlening

Å sitte bakoverlent i en stol er noe alle gjør, og ikke noe vi forbinder med god bruk av kroppen. Det kan derfor synes rart at Alexander kalte det for «a position of mechanical advantage». Alexander tok eleven bakover i stolen fordi han da lettere kunne bruke hendene til å koordinere elevens hode, nakke og rygg på en måte som frigjorde pusten. Når en alexanderlærer tar deg tilbake mot stolryggen oppnår du en helt annen dynamikk enn den du normalt vil ha når du sitter på en stol.

I tradisjonell «hands on» alexanderundervisning er bevegelsen fra sittende til stående en av de mest vanlige å jobbe med. Da vil det kunne hende at læreren tar deg litt bakover i stolen før han leder deg opp til stående. Å ta deg litt bakover og så fram og opp gjør at du gir slipp på eventuelle spenninger rundt hofteleddene og at du lettere unngår å trekke deg sammen når du lar vekten komme forover over føttene. 

Å bli tatt bakover for så å bli sittende der noen sekunder (eller mer), er mer krevende. Å være i en litt bakoverlent posisjon (uten støtte i ryggen), krever at eleven er i stand til å tenke retning. Hvis ikke vil eleven enten kollapse eller stramme nakken og svaie ryggen. En av mine lærere på alexanderlærer-utdanningen foreslo dette som en slags test på om eleven hadde grunnleggende ferdigheter i Alexanderteknikk. 

Den store og alvorlige hindringen mot å kunne lene seg bakover på en god måte er at vi vi lener oss bakover hele tiden.Vi lener oss bakover uten å tenke på hvordan vi gjør det, og generelt gjør vi det på en fryktelig dårlig måte. Det å sitte er i hodene våre blitt synonymt med å kollapse mot stolryggen. Ideen er så inngrodd at en person som setter seg begynner å kollapse allerede fra stående og lenge før baken berører stolsetet. Konsekvensen er ubalanse og unødvendige spenninger, og at de færreste er i stand til å sitte og balansere på sitteknutene uten støtte i ryggen særlig lenge.

Som alexanderlærer må jeg derfor ta noen pedagogiske omveier fram mot det å kunne lene seg bakover med den rette dynamikken i kroppen. Den ene tingen jeg gjør er å la eleven sitte lent mot stolryggen som han/hun pleier og tenke på å utnytte kontakten mellom ryggen og stolryggen til å få litt mer lengde og bredde i ryggen. Det kan hjelpe å tenke at posisjonen ligner det å ligge i «aktiv hvilestilling». Eleven får etterhvert en idé om hva det vil si å sitte uten å kollapse, samtidig har eleven noe konkret å øve på alle de gangene han/hun sitter bakoverlent i en stol. 

Det andre jeg jobber med er at eleven går ned på huk. Å gå ned på huk krever at eleven bruker ankler, knær og hofteledd i større grad enn om bevegelsen bare går ned til stolen. Etterpå vil eleven alltid tillate mer bevegelse i beina på når han/hun setter seg på stolen, og dermed unngå presse overkroppen sammen. Eleven vil også ende opp på stolen bedre balansert på sitteknutene. I denne prosessen kan det hjelp å bruke en krakk, uten den skumle stolryggen som lokker eleven til å kollapse. 

Når eleven er i stand til å balansere friere på sitteknutene blir det lettere å ta eleven bakover. Retningen eleven må tenke er «opp» langs ryggsøyla. (Mer detaljert vil retningene være: ryggen oppover og bakover, hodet får fram og opp og knærne fram og fra hverandre).

Du kan se FM Alexander ta en elev bakover mot stolryggen ca 40 sek. ut i denne videoen. Alexander har hendene på elevens nakke og hode. Selv pleier jeg oftere å ha hånden omtrent midt på elevens rygg, eller noen ganger litt lavere. Ved å ta eleven bakover i stolen får jeg bedre «tak» på dette området. Her er ryggen dekt av et stort flak av bindevev, (thoracolumbar fascia), som er knyttet til mange muskler. 

Denne delen av ryggen er nærmest som ei trampoline om hode, nakke og rygg har riktig retning. Ved å gi støtte i dette området stimuleres mer av denne dynamikken og kroppen blir som en fjæring. Når eleven fortsetter å tenke retning under bevegelsen til stående vil kroppen rette seg ut nærmest av seg selv. Eleven får en opplevelse og forståelse for hva det vil si å bevege seg med kraft i riktig retning.

En variant av dette er hva Frank Pierce Jones, en kjent alexanderlærere, kaller «reflex standing». Han skriver i boka Freedom to Change:
The subject, sitting in the experimental posture [rett opp og ned på en stol], is asked not to alter the balance of the head while the experimenter rests a hand lightly against his back. As the experimenter gradually increases the pressure of his hand in a horizontal diretion, the subject equalizes pressure by coming back instead of going forward as he would ordinarily do in response to such a stimulus. When the pressure reaches a certain level (varying with the distribution of tonus in the subject's back and his ability to inhibit a change in the head-neck relation), the subject will be brought easily and smoothly to his feet. Since his attention is engaged in carrying out the experiementer's instruction, the upward movement will be involuntary and will come as a surprise the first time it is elicited (Jones 1997, s. 129).

Ved å lene seg bakover mot lærerens hånd, samtidig som læreren gir motkraft, kan eleven og lærer samarbeide om å få eleven opp til stående. Jones skriver også at: 
The value of these procedures [han beskriver flere,] as a teaching device may be questioned, since they cannot be used with everyone and failure to obtain the effect can produce anxiety. When successful, however, they provide a dramatic demonstration of the reflex character of posture (ibid, s. 128).

Jeg vil legge til at utfordringen ved å gjøre noe slikt er at eleven må være i stand til å tenke retning hele tiden, og at ulempen er at dette er noe eleven ikke kan gjøre på egen hånd. Den praktiske nytten er dermed begrenset. Hva du kan gjøre på egen hånd skal jeg derimot skrive om neste gang.

Relaterte blogginlegg:


Litteratur:
Jones, Frank P. 1997 (1976). Freedom to Change. Mouritz.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar