Min niese kaller meg kakemonsteret. Det har delvis sin naturlige årsak i at min bror, hennes far, er en utmerket kokk, og kan, når han blir inspirert, kreere de lekreste kaker, gjerne dynket i konjakk. Jeg har langt fra de samme ferdighetene i kokkekunsten. Jeg arvet ikke matlagegenet. Til gjengjeld er jeg veldig god på å spise kake og ta oppvasken.
På tross av manglende ferdigheter på kjøkkenet (eller kanskje nettopp derfor), finner jeg den kulinariske prosess ytterst fengslende. Et antall ingredienser, noen ganger få, men ofte ganske mange, omskapes til noe som er mer enn summen av delene. Gjennom en kreativ prosess skjer en metamorfose der råvarer og redskaper, ferdigheter og kunnskap, fysisk energi og kjemiske prosesser går opp i en større enhet av smak og dufter.
En time i Alexanderteknikk er også en skapende prosess, en metamorfose. Eleven, et menneske med utallige ingredienser, møter lærens hender og kunnskaper. Forskjellen er kanskje at vi jobber mer med å ta vekk noe enn å tilføre.
Hjulpet av berøringen fra lærerens hender kan eleven begynne å oppdage alle de små uvaner man gjør som man ikke behøver å gjøre og som bare er til hinder for god koordinasjon. Eleven får hjelp til å begynne å legge merke til de små tankene som hjelper og de som ikke hjelper. Eleven vil begynne å legge merke til nødvendigheten og nytten av å være oppmerksom i egne bevegelser. Gradvis kommer eleven tilbake til en enklere utgave av seg selv. Tilbake til rene råvarer. Kanskje oppdager man ingredienser man ikke ante man hadde.
Etter hvert blir eleven sin egen lærer og står selv for forandringsprosessen. Alexanderteknikkens prinsipper og elevens tanker er redskapene og metamorfosen skjer gjennom elevens egne bevegelser. Å bruke Alexanderteknikken kan ses som skapende prosess der man gradvis omskaper eller gjenskaper seg selv, om ikke til noe mer, så i alle fall til noe bedre.
Så utbryter man gjerne: nam nam!
Relaterte blogginnlegg:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar