søndag 20. november 2011

Det lille som skal til


«Så rart at så lite kan gjøre så stor forandring!»

Flere av de nye elevene jeg har hatt i det siste har uttrykt forundring over forandringer som skjer i timen. Bare forsiktig berøring og instruksjoner om å tenke noen enkle tanker så er en revolusjon på gang. 

Det aller første de spør om når jeg legger ei hånd på ryggen deres er hvordan jeg kan kjenne noe når jeg berører så lett.
Jeg ville ikke kjent noe mer om jeg hadde tatt i mer, jeg ville jeg bare kjent mer av meg selv. Det er som å lytte til noe veldig svakt. Da må du være helt stille selv.

En annen ting eleven ikke er klar over er at muskulaturen akkurat der jeg berører ikke er det eneste jeg kjenner etter. Jeg kjenner også sammenhengen mellom kroppsdelene, og mellom kroppen og bakken.
Du kan gjøre et eksperiment sammen med en annen person. Be noen holde en lang gjenstand, f.eks en blyant, mens du gjentatte ganger forsiktig berører andre enden. Om personen for hver gang varierer hvor fast gjenstanden holdes vil du lett kunne registrere forskjellene.

Jo mindre jeg gjør, jo mer kjenner jeg. Men det som gjør Alexanderteknikk-berøringen helt spesiell, og som gjør at det trengs (minst) tre år på å lære det grunnleggende i kunsten, er at jeg må gjøre mindre i hele kroppen. For at hendene skal være åpne og armene frie må jeg organisere hodet, nakken, ryggen og beina. Om ikke resten av kroppen er med blir det kortslutning i systemet. Berøringen med hendene blir livløs.

At hele systemet er organisert er forutsetning for god berøring. I tillegg er intensjonen bak berøringen viktig. Jeg berører for å lytte, men samtidig er berøringen inhibitorisk. 
Hensikten er at eleven skal gjøre mindre. Unødvendige spenninger er jo unødvendig aktivitet, støy i systemet. At det hele tiden er snakk om å ta bort noe betyr at det ikke bare skal lite til, men mindre.

Inhibitorisk berøring kan til en viss grad sammenlignes med å skulle dempe en ball, eller ta imot noe som kastes. Du kan få noen til å kaste en gjenstand til deg og ta imot med ei hånd. For å ta imot mykt må du være myk i armen. Er tingen tilstrekkelig tung må du ta imot med hele kroppen. Berøringen i en Alexanderteknikk-time befinner seg på et helt annet plan selvfølgelig, og med én viktig forskjell – du forbereder deg på å ta imot tingen, jeg må unngå å ha noen som helst forventning.

Enda en faktor er strategien bak berøringen. Jeg jobber med forholdet mellom hodet og resten av kroppen, det Alexander kalte «The Primary Control». Dette forholdet dominerer alle funksjoner. Litt mer velfungerende hodebalanse gjør en enorm forskjell. Det skal lite til. Hadde jeg konsentrert meg om f.eks beina hadde det vært nyttig, men ikke på langt nær så effektivt.

Det finnes noe som er enda mer effektivt enn det jeg kan gjøre med hendene og det er hva du tenker selv. Det er signaler fra din hjerne til musklene som har den avgjørende innflytelsen. Dine nerver og nervesignaler har mye bedre kontakt med musklene og det som skjer der enn det jeg noen gang kan få med hendene.

Når jeg ber deg om å tenke noe i timen er det for å utforske og prøve ut inhibitoriske tanker. Tanker som hindrer unødvendig spenning når du beveger deg. Hode, nakke og rygg må alltid prioriteres. 
Hvordan tanken formuleres er helt opp til fantasien. Utgangspunktet er den gamle regla: «La nakken være fri slik at hodet kan gå fram og opp, slik at ryggen kan være lang og bred».

Det er bare så lite som en tanke som skal til. Du tenker, og beveger deg. Så er spørsmålet: hvordan gikk det? Var den noen forskjell? Hvis alt gikk bra skjedde det ingenting, eller det ble mindre av noe. Det er ikke alltid lett å oppdage. Det krever erfaring. Det er disse ørsmå endringene som gjør at bevegelsene etterhvert fører til en ny tilstand i kroppen. Den nye tilstanden kan oppleves som svært forskjellig fra den normale, men er resultatet av veldig små justeringer.
Hvis du beveger deg uten å tenke først, vil du bevege deg som du pleier. Ingen små justeringer vil kunne finne sted og ingen forandring er mulig, uansett hvor hardt du prøver.

Nybegynnerfeil er å kjenne etter bare ett sted i kroppen. Endringen kan skje hvor som helst, og ofte er det selve karakteren på bevegelsen som oppleves annerledes.
De to andre nybegynnerfeilene er å prøve for hardt når du tenker, eller å forsøke å slappe av. I første tilfelle stivner du i blikk og pust og holder fast med musklene. Prøver du å slappe av forsøker du å gjøre mer enn bare å la være å gjøre noe. Du blir tung i kroppen.

Når du bare tenker, uten å gjøre noe, og så beveger deg, da er du stille nok inni deg til å kunne observere det som skjer. Om du har tenkt på riktig måte, dvs inhibitorisk og preventivt, bruker du mindre spenning. Det er noe som ikke skjer som ellers ville skjedd. Hele muskelsystemet vil måtte justere seg i forhold til det. 

Alt som skal til er å gjøre mindre. Det er som å stille kroppen i fri og la den trille. Det skal lite til for å få leddene til å rulle.

Blogglisten

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar