søndag 8. mai 2011

Knokkelen uten navn

Knokler og muskler har navn på latin eller gresk. Mange av navnene forteller hva beinet eller muskelen ligner på. I håndrota har du for eksempel både båtbein, halvmånebein og ertebein.
Hoftebeinet har flere navn, ett av dem er os innominatum som betyr «knokkelen uten navn». Det er kanskje fordi hoftebeinet ikke ligner på noe bestemt. Kanskje ikke så rart da at bekkenet har en struktur det kan være vanskelig å se for seg. I midten har du korsbein og halebein, og på hver side har du et «anonymt» hoftebein.

Hoftebeinet består av tre deler. Hos barn er de tre delene adskilt av brusk. Først når vi er voksne er knoklene helt sammenvokst. De to nederste knoklene, sittebein og underlivsbein, er med å danne det som kalles «det lille bekken». Den øverste delen, tarmbeinet, danner sammen med korsbeinet «det store bekken».
(Jeg har lært all anatomi på engelsk, det var først nå jeg fant ut at det heter «tarmbein». På latin heter det «ilium» som kan bety flanke eller side. Men på norsk er «sidebein» brukt om ribbeina.)

Tre punkter
Jeg synes det alltid er like forunderlig å se skjelettet av et bekken, og det tok lang tid før jeg kunne forestille meg at det var slik mitt eget bekken så ut. Det «anonyme» hoftebeinet samsvarer godt med den manglende bevissthet mange har om den delen av kroppen. Kan du se for deg ditt eget bekken?

Som jeg har vært inne på tidligere har dårlig kroppsbruk ofte sammenheng med uklar forestilling om kroppens struktur. Å få en klarere forestilling om bekkenet kan være en god hjelp på veien til bedre kroppsbruk. Du trenger ikke en nøyaktig kjennskap til hele bekkenet, men tre punkter bør være klare: Sitteknuter, hofteledd og hoftekam.

Hoftekammen
Hoftekammen er letteste punktet å finne. Det viktigste med hoftekammen er at hoftekammen IKKE er i høyde med hofteleddet. Hofteleddene er lengre ned. En annen viktig ting er at hoftekammen IKKE er nederst på kroppen. Kroppen din går hele veien ned til sitteknutene.

Når vi i Alexanderteknikken tenker «lengde og bredde» kan det av og til være praktisk å tenke på forholdet mellom brystkasse og bekken. Da kan hoftekammene være punkter å orientere seg etter. Men når vi sier «lengde og bredde i ryggen» menes lengden av hele kroppen helt ned til og med sitteknutene. Ryggen stopper ikke ved bekkenet, bekkenet er en del av ryggen.
Likedan kan det noen ganger være praktisk å ha hoftekammen som utgangspunkt når du tenker «lengde» langs sidene av kroppen, fra hoftekam til armhule f.eks. Når du sitter hviler bekkenet på stolen og hoftekammene kan være utgangspunkt for å tenke «opp» langs sidene. Du kan eksperimentere med å veksle mellom å tenke «opp» fra sitteknuter eller hoftekammene. (Forutsatt at du har lært det i Alexanderteknikk-timene selvfølgelig). Kan du merke ulik effekt?

Eddikbegeret
Sett fra siden er hoftebeinet smalest omtrent på midten. Like nedenfor ligger hofteskåla. Den ligger der de tre delene av hoftebeinet møtes. Den vender ikke rett ut til siden, men litt forover. På latin heter hofteskåla acetabulum som betyr «eddikbeger».
Romerne pleide å ha et beger fylt med eddik stående på bordet under måltidene. Hofteskåla ligner formen på dette begeret, derav navnet.

Kroppsbevissthet gjennom bevegelse
Jeg kan ikke få sagt ofte nok hvor nyttig det er å ha en klar forestilling om sine egne sitteknuter og hofteledd. I dag da vi sitter store deler av dagen er det alvorlig at så mange ikke er i stand til å sitte. De er ikke i stand til å balansere på sitteknutene sine.
Det er ikke nok å vite i teorien hvor hofteledd og sitteknuter sitter. Du må kunne erfare det i egen kropp. Førsteårs-studentene ved musikkhøyskolen har et fag som heter arbeidsfysiologi, men når de kommer til meg aner de færreste av dem hvor de har hofteleddene. De har kunnskapen, men kan ikke gjøre seg nytte av den.

Du må altså finne ut hvor ting sitter i din egen kropp. Men du må gjennom enda et trinn for å la erfaringen bli en del av kroppsforståelsen: du må ta den nye erfaringen med i bevegelsene dine. Du må kunne oppleve hvor du har hoftekam, hofteledd og sitteknuter mens du beveger deg.

Anatomiske plansjer gir deg en ide om bekkenets utforming, men for å få en forståelse for bekkenets tredimensjonale struktur kan ingenting måle seg med å legge hendene på et ordentlig skjelett. Hvis du har muligheten til å studere en skjelett-modell av bekkenet i full størrelse så benytt anledningen til å oppdatere forestillingen om ditt eget bekken.

Jeg vil nevne et par ting til som har med Alexanderteknikk og bekkenet å gjøre.

Lang mage
Som sagt er det vanlig å tro at hofteleddet sitter ved hoftekammen. Når det gjelder forsiden av kroppen er det lett å tro at magen også slutter omtrent der. Kanskje er det fordi vi går med bukser og så tror vi at magen slutter ved bukselinningen. Men magen går helt ned til underlivsbeinet. Hele veien fra underlivsbeinet og opp til brystkassa har du en lang myk mage. Å oppleve at magen faktisk går så langt ned kan hjelpe til at du slipper til pusten. Vi holder lett pusten med magemusklene.

Bred bakside
På et skjelett kan du se at det er mye åpnet rom på baksiden, mellom hoftebein og korsbein/halebein. I kroppen din er det mye bindevev og muskler her. Ytterst ligger gluteus maximus som er den største muskelen i kroppen og som utgjør mye av rumpeballene. Innenfor den ligger andre muskler som går fra korsbeinet og bakerste del av sitteknutene til lårbeinet. En av dem heter piriformis, «pæremuskelen», som naturlig nok kan minne om ei pære i formen. Isjias-nerven går nedenfor, eller noen ganger til og med gjennom denne muskelen. Skader eller muskelspenninger kan føre til irritasjon av nerven og gi smerter nedover beinet, en tilstand kalt piriformis-syndrom. En av «løsningene» på dette problemet, en heller desperat sådan, er rett og slett å kutte muskelen. Å forandre bruken av musklene vil selvfølgelig være å foretrekke.

Det er to «retninger» vi anvender i Alexanderteknikken som går spesifikt på dette området og som er med å forhindre unødvendig muskelspenninger. Å «la ryggen være bred» betyr også å la baksiden av bekkenet være bredt. Som sagt er bekkenet en del av ryggen. Du kan tenke bredde over hoftene akkurat som du tenker bredde over skuldrene. «Bredde over baken», med andre ord. (Merkelig nok er denne ideen ofte upopulær blant kvinner selv om det å være bred over baken i alle henseender er en positiv egenskap).
Den andre ideen er å tenke lengde fra korsbeinet til kneet. Da får du med musklene mellom bekken og lårbein i samme slengen. Ideene du kan prøve ut er å tenke korsbein og kneskål som to ender som beveger seg fra hverandre. Eller du kan tenke lengde fra korsbeinet og rundt hoftene til utsiden av kneet. Bredden av ryggen går over til å bli lengde i beinet. Dette er varianter av gode gamle «knær forover». Dermed har vi beveget oss bort fra hoftebeinet, knokkelen uten navn, så da passer det å slutte her.

Jeg har skrevet om sitteknuter og hofteledd mange ganger, mest praktisk informasjon finner du i dette innlegget

Blogglisten

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar