Jeg var på et større familietreff i sommer. Veldig koselig å treffe så mange hyggelige mennesker. Men også interessant for meg som Alexanderteknikk-lærer. Når jeg håndhilste på så mange mennesker slo det meg hvor mye et håndtrykk kan fortelle.
Erfaringen som Alexanderteknikk-lærer har gitt meg en følsomhet som gjør det å ta noen i hånden til en helt ny opplevelse. Alexanderlærere er beryktet for å være ganske slappe i håndtaket, kanskje på grunn av følsomheten har vi tendens til å være noe forsiktige. Men uavhengig om håndtrykket er sterkt eller svakt, forsiktig eller kraftig, kan håndtrykket, kontakten med en annen persons muskelsystem, fortelle ganske mye om tilstanden i muskelsystemet. Hånden speiler muskelspenningene i kroppen, som øynene sies å speile 'sjelen'.
Et håndtrykk varer vanligvis så kort at det ikke er mye tid å vurdere på. Når du danser med noen har du mye bedre tid. På slektstreffet danset vi polonese og vals. I hver dans var det bytte av partner, noe som gav anledning til å være i kontakt med mange ulike par hender i rask rekkefølge. Det er særlig tre ting du kan legge merke til. Lettest å merke er om leddene i armene er stive. Du kan også få et inntrykk av tilstanden i ryggen og ikke minst hvor god kontakt vedkommende har med bakken. Følsomheten for å registrere dette er avhengig av at du ikke spenner i din egen kropp.
For ikke lenge siden hadde jeg en annen opplevelse av hender. En dag jeg stod på postkontoret kom noen og la ei hånd på nakken min. Du skulle forvente at det var en ubehagelig opplevelse, men det var det ikke, og jeg ble ikke overrasket når jeg snudde meg og så at det var min Alexander-kollega Nigel. Jeg la også merke til at jeg ubevisst hadde ventet å se en høyere person. Nigel er ganske liten av vekst, men hans åpne myke hånd gav meg assiasjoner til noen større. Nigel skulle for spøk bare «sjekke om nakken var fri».
Til slutt ei historie fra slekta som også handler om hender. Min bestemor og hennes søstre vokste opp på den lille øya Bjørnsund utenfor Molde. Det er egentlig to øyer, Søndre og Nordre, og min bestemor kom fra Nordre.
En dag kom de med båten og ble hjulpet i land. Ei av søstrene var av den lubne typen og fikk en noe dristig dytt i baken av en mann. De snakket om det etterpå. «Han va frå Søndre», sa de til henne. Hun svarte: «Ja, I kjende det på handlagja»
Det er utrolig hva hender kan fortelle.
Erfaringen som Alexanderteknikk-lærer har gitt meg en følsomhet som gjør det å ta noen i hånden til en helt ny opplevelse. Alexanderlærere er beryktet for å være ganske slappe i håndtaket, kanskje på grunn av følsomheten har vi tendens til å være noe forsiktige. Men uavhengig om håndtrykket er sterkt eller svakt, forsiktig eller kraftig, kan håndtrykket, kontakten med en annen persons muskelsystem, fortelle ganske mye om tilstanden i muskelsystemet. Hånden speiler muskelspenningene i kroppen, som øynene sies å speile 'sjelen'.
Et håndtrykk varer vanligvis så kort at det ikke er mye tid å vurdere på. Når du danser med noen har du mye bedre tid. På slektstreffet danset vi polonese og vals. I hver dans var det bytte av partner, noe som gav anledning til å være i kontakt med mange ulike par hender i rask rekkefølge. Det er særlig tre ting du kan legge merke til. Lettest å merke er om leddene i armene er stive. Du kan også få et inntrykk av tilstanden i ryggen og ikke minst hvor god kontakt vedkommende har med bakken. Følsomheten for å registrere dette er avhengig av at du ikke spenner i din egen kropp.
For ikke lenge siden hadde jeg en annen opplevelse av hender. En dag jeg stod på postkontoret kom noen og la ei hånd på nakken min. Du skulle forvente at det var en ubehagelig opplevelse, men det var det ikke, og jeg ble ikke overrasket når jeg snudde meg og så at det var min Alexander-kollega Nigel. Jeg la også merke til at jeg ubevisst hadde ventet å se en høyere person. Nigel er ganske liten av vekst, men hans åpne myke hånd gav meg assiasjoner til noen større. Nigel skulle for spøk bare «sjekke om nakken var fri».
Til slutt ei historie fra slekta som også handler om hender. Min bestemor og hennes søstre vokste opp på den lille øya Bjørnsund utenfor Molde. Det er egentlig to øyer, Søndre og Nordre, og min bestemor kom fra Nordre.
En dag kom de med båten og ble hjulpet i land. Ei av søstrene var av den lubne typen og fikk en noe dristig dytt i baken av en mann. De snakket om det etterpå. «Han va frå Søndre», sa de til henne. Hun svarte: «Ja, I kjende det på handlagja»
Det er utrolig hva hender kan fortelle.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar